Personlig erstatningsansvar for daglig leder

Publisert 08.01.18

Personlig erstatningsansvar for daglig leder

Høyesterett avsa nylig en prinsipiell dom der Høyesterett kom til at daglig leder i et aksjeselskap ble personlig erstatningsansvarlig for et økonomisk tap en underleverandør hadde hatt som følge av mangelfull informasjon om sviktende økonomi i selskapet.


Vilkårene for personlig ansvar for blant annet daglig leder i et aksjeselskap følger av aksjeloven § 17-1, første ledd, som lyder:


"Selskapet, aksjeeier eller andre kan kreve at daglig leder, styremedlem, medlem av bedriftsforsamlingen, gransker eller

aksjeeier erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende."


Bestemmelsen er en særlig regulering av den alminnelige erstatningsrettslige culpanormen, og den omfatter også krav om erstatning for et rent formuestap hos en kreditor, jf. Ot.prp. nr. 55 (2005-2006) side 167. For at eksempelvis daglig leder skal kunne holdes ansvarlig må daglig leder kunne bebreides som uaktsom, i egenskap av å ha den rollen i selskapet, ved at leverandøren ikke fikk informasjon om oppdragsgivers økonomiske vanskeligheter på et tidligere tidspunkt.


Selskapet gikk konkurs

Selskapet, som gikk konkurs, hadde fått i oppdrag å bygge tre båter. En kjemikalietanker og to fisketrålere. I prosjektene benyttet de seg av to underleverandører. Økonomien og økonomistyringen i de tre byggeprosjektene visste seg å være meget dårlig. Rett etter overlevering av de to første båtene gikk firmaet konkurs. Borevisor estimerte underskuddet i 2011 til 25,5 millioner kroner. Det var ikke påvist ekstraordinære eller mer akutte årsaker til underskuddet.  Underskuddet hadde bygget seg opp gradvis i 2011 i all hovedsak som et resultat av at kostnadene med å bygge de tre båtene ble markert høyere enn forutsatt, i kombinasjon med manglende økonomisk styring.


Det er et særtrekk ved denne saken at daglig leder og styret ikke ble oppmerksomme på hvor ille det stod til med selskapet før i oktober 2011, kort tid før styret besluttet å begjære oppbud. Årsaken til uvitenheten var først og fremst mangler ved regnskapsførselen og svake rapporteringsrutiner.


Krav fra undeverandørene

Kravet mot daglig leder bygde på at underleverandørene ikke ble informert om den sviktende økonomien før konkursen var et faktum i slutten av oktober 2011. Det ble gjort gjeldende at leverandørene hadde grunn til å forvente varsel om den vanskelige økonomiske utviklingen tidligere, og at daglig leder kunne bebreides for at leverandørene ikke fikk denne informasjonen på et tidspunkt som hadde satt leverandørene i stand til å begrense sitt tap.


De tapte i tingretten – vant frem i lagmannsretten

Underleverandørene tok ut erstatningssøksmål mot daglig leder, styreleder og ett medlem av styret. Kravet fra den ene leverandøren var på nesten 3,4 millioner kroner og på omkring 0,7 millioner kroner fra den andre. Under hovedforhandlingen inngikk underleverandørene rettsforlik med styrets leder og styremedlemmet.  Daglig leder ble frikjent. Tingretten kom til at det ikke forelå personlig erstatningsansvar for daglig leder.


Underleverandørene anket til lagmannsretten. Anken ble forkastet for den ene leverandøren. Den andre ble tilkjent erstatning på kr. 750 000,-. Lagmannsretten kom med andre ord til motsatt resultat.


Daglig leder anket til Høyesterett som tillot kun fremmet spørsmålet om selve ansvarsgrunnlaget. Det vil si at Høyesterett kun vurderte hvorvidt det forelå personlig erstatningsansvar, ikke hvor mye daglig leder eventuelt skulle betale i erstatning.


Plikt til å informere om betalingsproblemer – ulovfestet rett

Høyesterett påpeker at noen plikt til å informere om betalingsproblemer ikke kan utledes verken av lov eller de konkrete avtalene som forelå mellom partene, men legger til grunn at en slik plikt følger av det alminnelige ulovfestede kravet om aktsomhet og lojalitet mellom kontraktsparter. 


Høyesterett viser spesielt til Rt-1988-1078 (Skipsgaranti), om bortfall av kausjonsforhold fordi kausjonisten ikke hadde blitt informert om en forhøyet risiko for tap.  Førstvoterende fremholder på side 1084 i dommen at det i kausjonsforhold, som i kontraktsforhold ellers, "må stilles krav til aktsom og lojal opptreden". "Dette kravet til aktsomhet og lojalitet må gjelde", fortsetter førstvoterende, "ikke bare ved stiftelsen", men "så lenge forpliktelsen består".  Uttalelsen er gjentatt i Rt-1995-1460, på side 1469. Informasjon om at man ikke vil kunne klare å oppfylle sin del av avtalen - for eksempel plikten til å betale ved forfall - ligger nok i et kjerneområde.


Informasjonsplikten – hvor langt strekker den seg?

Rekkevidden av den kontraktsrettslige lojalitetsplikten i løpende kontraktsforhold vil i høy grad bero på kontraktstypen og forholdene ellers. Høyesterett legger til grunn at det bør være et utgangspunkt at et insolvent selskap som mottar nye leveranser på kreditt, forventes å gjøre medkontrahenten oppmerksom på at det har inntrådt en svikt i selskapets økonomi som innebærer at det ikke regner med å kunne gjøre opp for de nye leveransene ved forfall - i realiteten er det da grunnlag for å konstatere antesipert mislighold. Høyesterett viser til Rt-2011-562 avsnitt 43, hvor det var avgjørende at kreditorene ble utsatt for "en helt annen risiko enn det som var forutsetningen for ordningen" og en "åpenbar tapsrisiko"


Høyesterett kom til at underleverandøren i prosjektet hadde grunn til å forvente å bli varslet da det er snakk om større tilvirkningskontrakter med en viss varighet.  Partene hadde samarbeidet om andre prosjekter og leverandøren hadde allerede, etter oppdragsgivers initiativ, tatt en forhøyet risiko for sitt arbeid i forbindelse med byggingen.


Ledelsen har et strategisk handlingsrom

Høyesterett mente at det var flere forhold som kunne begrunne at det personlige ansvaret for ledelsen ikke nødvendigvis rekker like langt som selskapets varslingsplikt.

 

For det første bør aktsomhetsnormen gi ledelsen et visst strategisk arbeidsrom utover det den kontraktsrettslige lojalitetsplikten isolert betraktet kan tilsi, også til å arbeide for å redde virksomheten "i det stille".


For det andre bør ikke ledelsen kunne bli personlig ansvarlig hvis de har ”på et forsvarlig avklart grunnlag bygget på at selskapet var solvent”.


For det tredje bør ikke daglig leder bli personlig ansvarlig for ikke å ha varslet om økonomiske svikt, selv om selskapet nok var insolvent, dersom det var et realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs og ledelsen arbeidet aktivt og lojalt med dette for øyet og kastet kortene innen rimelig tid.


Ledelsens uvitenhet om betalingsproblemene var avgjørende

-men disse forholdene kom ikke på spissen i denne saken. Det avgjørende var at daglig leder faktisk ikke visste at selskapet var insolvent. Det var ikke snakk om noen redningsaksjon. Da de økonomiske realitetene kom for dagen i slutten av oktober 2011, reagerte styret umiddelbart med begjæring om oppbud. Årsaken til uvitenheten var som nevnt mangelfulle regnskaps- og rapporteringsrutiner.  –Spesielt knyttet til prosjektregnskapene og integreringene av disse.


Det følger av aksjelovens § 6-14 at daglig leder


”skal sørge for at selskapets regnskap er i samsvar med lov og forskrifter, og at formuesforvaltningen er ordnet på en betryggende måte”.


Dette var ikke situasjonen gjennom 2011. Daglig leders forsømmelser av sine plikter som daglig leder i så måte, satte i neste omgang ham og den øvrige ledelsen ut av stand til å forvalte selskapets interesser på en forsvarlig måte, og gjorde det i realiteten umulig for dem å ivareta hensynet til selskapets kreditorer i forbindelse med selskapets insolvens. Høyesterett kom derfor til at det er riktig at daglig leders forsømmelser møtes med personlig ansvar etter aksjeloven § 17-1.


Daglig leder ble derfor personlig økonomisk ansvarlig for tapet underleverandøren hadde i forbindelse med konkursen. Lagmannsretten dom ble således opprettholdt, og daglig leder måtte betale kr. 750 000,- i erstatning.