20.11.20 avsa Høyesterett en dom som gir viktige avklaringer knyttet til reklamasjon, passivitetsregler og realitetsdrøftelser.

Reklamasjon i entrepriseforhold

Oversittelse av frister fastsatt i de norske standardkontraktene kan i verste fall medføre at ellers berettigede krav og innsigelser går tapt. Høyesterett gir Rambøll rett i at Statens vegvesen reklamerte for sent, men Rambøll ventet for lenge med å reise innsigelsen.

Det stilles strenge krav til varsling av krav i bygge- og anleggsbransjen, og varslingsreglene kan være kompliserte. Høyestrett gir i dommen føringer og avklaringer knyttet til hva som ligger i kunnskapskravet ved reklamasjonsfristens utgangspunkt, hva som ligger i standardkontraktenes begrep «uten ugrunnet opphold» og spørsmålet om når en reklamasjonsinnsigelse må anses tapt. Det vil si når du ikke lenger kan påberope deg for sen reklamasjon.

Saken har sitt utspring i byggherrens krav om erstatning for prosjekteringsfeil. I forbindelse med omlegging av riksvei 3 ved Åsta i Østerdalen inngikk Statens vegvesen og Rambøll kontrakt om prosjektering, herunder utarbeidelse av konkurransegrunnlag. Kontrakten baserte seg på NS 8401.

I konkurransegrunnlagets prosess 13.9 «omlegging av eksisterende rv.3» hadde Rambøll anslått at mengden omkjøringsveier i anleggsperioden ville være 1000 kvadratmeter, mens behovet reelt viste seg å være om lag

17 000 kvadratmeter.

Det betydelige avviket mellom mengdeanslaget i konkurransegrunnlaget og de faktiske mengdene innebar store økonomiske konsekvenser for Statens vegvesen, som av den grunn fremmet et erstatningskrav mot Rambøll. Tingretten kom til at det forelå prosjekteringsfeil, men mente at Statens vegvesen hadde reklamert for sent. Statens vegvesen ble ikke hørt med anførselen om at reklamasjonsinnsigelsen var gått tapt som følge av realitetsdrøftelser.

Staten anket dommen, men anken over avgjørelsen av kravet i tilknytning til prosjekteringsfeilen i prosess 13.9, førte ikke frem. Lagmannsrettens flertall tok ikke stilling til om det forelå en prosjekteringsfeil, men var enig i tingrettens avgjørelse av reklamasjonsspørsmålet. Lagmannsrettens mindretall, de to fagkyndige meddommerne, mente at avtalens reklamasjonsfrist var overholdt, og at kravet burde gis delvis medhold. Staten anket til Høyestrett hva gjelder kravet knyttet til prosjekteringsfeil.

Nyttig påminnelse for entreprenørene:

Dommen fra Høyesterett viser viktigheten av å ikke forholde seg passivt til reklamasjoner. Ta først stilling til hvorvidt en kan hevde at reklamasjonen er fremsatt for sent. I så tilfelle, må dette varsles.

Når dette er gjort kan en innlate seg på diskusjonene om reklamasjonen som sådan.

For å lese hva partene har anført og selv se hva Høyestrett uttaler, kan dommen leses her.

Publisert 26.11.20

Høyestretts vurdering

REKLAMASJONSFRISTENS UTGANGSPUNKT

Hvorvidt Statens vegvesen hadde reklamert i tide avhenger av reklamasjonsfristens utgangspunkt og lengde. Den avtalte reklamasjonsfristen som gjelder under utførelsen av anleggsarbeidene fremgår av NS 8401 pkt. 13.4:

"Oppdragsgiver må uten ugrunnet opphold påberope seg prosjekteringsfeil som han blir kjent med under utførelsen av oppdraget..." (vår utheving)

Fristens utgangspunkt er når oppdragsgiveren faktisk «blir kjent med» prosjekteringsfeilen. Dette til forskjell fra eksempelvis NS 8405 der reklamasjonsfristen løper fra tidspunktet byggherren "har eller burde" ha kunnskap.

Dette innebærer at oppdragsgiveren må ha faktisk kunnskap om at det er et objektivt avvik mellom det prosjekterte og det kontraktsmessige, og at at avviket skyldes at den prosjekterende har forsømt kravet til faglig handlemåte eller aktsomhet.

Er det først avdekket at kravet til faglig handlemåte ikke er overholdt, gjelder et tilnærmet objektivt ansvar. Det forventes med andre ord at den prosjekterende er fullt faglig oppdatert innen sitt felt.

Høyestrett viser til Rt 2009 s. 160 som gjaldt et tilsvarende kunnskapskrav etter NS 3431. I den saken la Høyestrett til grunn at entreprenøren måtte få tid til å avklare reklamasjonsgrunnlaget før fristen begynte å løpe.

Det var fremmet krav om erstatning, og i slike saker har byggherren etter kontrakten en plikt til å forebygge og begrense skadevirkningene av prosjekteringsfeilen. Derfor presiserte Høyesterett at byggherren må få tid til å vurdere årsaks- og ansvarsforhold, og eventuelle avhjelpende tiltak, før fristen begynner å løpe. Det kreves imidlertid ikke kunnskap om "kravets totale omfang".

Etter dette kom Høyesterett til at reklamasjonsfristen begynte å løpe fra det tidspunktet Statens vegvesen fikk kunnskap om at avviket fra konkurransegrunnlagets anslag skyldtes en prosjekteringsfeil.

REKLAMASJONSFRISTENS LENGDE

Etter NS 8401 punkt 13.4 må oppdragsgiver reklamere «uten ugrunnet opphold» etter å ha fått kunnskap om prosjekteringsfeilen.

Høyestrett uttaler at oppholdet mellom fristens utgangspunkt og reklamasjonen må kunne begrunnes, og at det dreier seg om en kort frist som normalt begrenser seg til den tid det tar å saksbehandle kravet.

Oppdragsgiver må få anledning til å bearbeide foreliggende informasjon og få nødvendige avklaringer. Hva som skal anses som begrunnet tidsbruk, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, hensyntatt kravets kompleksitet og entreprisens omfang.

Høyesterett kom til at reklamasjonsfristen begynte å løpe da byggherren ga sin tilslutning til entreprenørens driftsopplegg.

Etter at fristen begynte å løpe, la Høyesterett til grunn at rundt to uker burde være tilstrekkelig til å saksbehandle reklamasjonen. Reklamasjonen, som var fremsatt etter fire uker, var da for sent fremsatt.

FØRTE PASSIVITET FRA PROSJEKTERINGSSIDEN TIL AT REKLAMASJONS-INNSIGELSEN VAR GÅTT TAPT?

Rambøll benyttet seg av sin ansvarforsikring, og Crawford & Company som selvstendig skadeoppgjørsselskap behandlet saken på vegne av Rambølls forsikringsselskap.

Høyesterett la vekt på i sine vurderinger at ansvarsspørsmålet ble håndtert av et «selvstendig skadeoppgjørsselskap» hvis oppgave nettopp var å vurdere om Rambøll kunne «gjøres rettslig erstatningsansvarlig for de krav» Statens vegvesen hadde fremsatt.

Kravet ble av Crawford avvist på materielt grunnlag, og svaret kunne gi Statens vegvesen grunn til å tro at det ikke ville bli gjort gjeldende innsigelser om at reklamasjonen var fremsatt for sent. Til sammenligning ble et av de andre kravene avvist på nettopp dette grunnlag.

Statens vegvesen imøtegikk innsigelsene i to brev, 7. juli 2014 og 19. februar 2015. Disse ble ikke besvart av Crawford. Prosjekteringssidens passivitet, ved heller ikke i denne perioden å påberope at det var reklamert for sent, var etter Høyesteretts syn egnet til å forsterke en oppfatning om at det ikke ville bli gjort gjeldende noen reklamasjonsinnsigelse. Det kravet som tidligere var avvist under henvisning til for sent fremsatt reklamasjon, ble til sammenligning gjenstand for etterfølgende korrespondanse som endte med at reklamasjonsinnsigelsen ble frafalt i Crawfords brev 3. juni 2014.

Endelig viser Høyesterett til at Statens vegvesen i brev av 9. desember 2015 ba om utsettelse av foreldelsesfristen til 1. november 2016, under henvisning til at sluttoppgjøret med entreprenøren trakk ut «slik at størrelsen på SVV sitt krav enda ikke er avklart». Etter purring svarte Crawford i e-post 14. januar 2016 med å suspendere foreldelsesfristen i seks måneder frem til 14. juli 2016. Samtidig ble «de lenge varslede kravene i anledning saken, med begrunnelse og evt. dokumentasjon» imøtesett. Dette «fordi det vil være en forutsetning for å kunne ta stilling til kravene».

Etter Høyesteretts syn hadde Crawford en særlig oppfordring til å ta forbehold om å gjøre reklamasjonsinnsigelsen gjeldende senest samtidig med at foreldelsesfristen ble suspendert. Både reklamasjonsreglene og foreldelsesreglene bygger på passivitetsbetraktninger, og det naturlige ville ha vært å se disse spørsmålene i sammenheng. E-posten 14. januar 2016 forsterket dessuten inntrykket av at forsikringsselskapet ville behandle kravet i tilknytning til prosess 13.9 på materielt grunnlag.

Statens vegvesen fremsatte spesifiserte og nærmere begrunnede erstatningskrav i brev 20. januar 2016. I svarbrev 26. april 2016 tok Crawford på sin side «forbehold om å hevde at kravet mot Rambøll er prekludert og foreldet» med anmodning om å få «dokumentert når den påståtte prosjekteringsfeilen ble oppdaget». Først etter forliksklage og forliksdrøftelser sommeren 2016, påberopte Crawford i brev 25. august 2016 at reklamasjonen var for sent fremsatt.

Det tok med andre ord tre år fra reklamasjonen ble fremsatt, til prosjektteringssiden gjorde gjeldende at reklamasjonsfristen ikke var overholdt. Dermed legger Høyesterett til grunn at Statens vegvesen som følge av motpartens passivitet kunne innrette seg på at det ikke ville bli gjort gjeldende noen reklamasjonsinnsigelse.